content_full_top - is not in layout!

Vold mot mor/far er vold mot barn

Fordi barn tar skade av å leve med vold i familien

 

Effekten av å være vitne til at far bruker vold mot mor er like alvorlig som om det var barnet selv som ble utsatt for vold (Isdal, 2002). Barn som lever med vold i familien, kan bli eksponert for volden på flere nivåer:

 

Forskning antyder at opp mot halvparten av barn som lever med vold i familien har vært fysisk tilstede i voldssituasjoner, og at barn har sett, hørt eller merket volden på andre måter i 80-95 % av voldsepisodene (Geffner et al., 2003 i Steinsvåg, 2007). Dette er et mye høyere antall enn det som typisk rapporteres av både far og mor. Studier finner at det er lite samsvar mellom det barn selv forteller at de har opplevd, og det foreldre tror at barn har fått med seg (O’Brien, John, Margolin & Erel, 1994).

 

Være indirekte tilstede gjennom å høre volden:

Barn kan også være vitne til volden gjennom å høre at den skjer, den høylytte kranglingen, de aggressive ordene, skrikene, lydene av fysisk vold, osv. For noen barn vil dette være enda mer skremmende enn å være direkte tilstede i rommet, fordi fantasiene om hva som skjer og følelsen av å ikke kunne gjøre noe vil kunne være svært overveldende.

 

Være tilstede gjennom å oppleve følgene av volden:

Noen barn kan beskrive hvordan de etter en voldsepisode kan våkne eller komme hjem til knuste møbler, en gråtende mor med blåmerker, og en angrende far. På denne måten merker de både de fysiske, psykiske og materielle skadene. I tillegg merker barna følgene av volden fordi volden preger foreldrenes omsorgsevne, som vi kommer tilbake til under.

 

En familiekultur preget av utrygghet:

Barn som lever med vold i familien beskriver en familiekultur generelt preget av utrygghet og frykt for ny vold. Barna lærer seg å kjenne familiens syklus, og noen barn kan beskrive hvordan de legger merke til de minste forandringer i farens atferd og stemningsleie. De finner også fram til strategier for å unngå fare og å håndtere de skremmende erfaringene.

 

Selv bli utsatt for vold:

Det er ikke uvanlig at menn som bruker vold mot sin partner også kan rette volden mot barna (Geffner et al., 2000 i Steinsvåg, 2007; Mullender, Hague, Imam et al., 2002). Barn som er vitne til vold mot mor, er derfor i økt risiko for også selv å bli direkte utsatt for vold.

 

Denne eksponeringen representerer en trussel mot barns utvikling og helse, både fysisk og psykisk. Vi kan dele inn konsekvensene av å bli eksponert for vold som barn inn i fem hovedkategorier (Simonsen & Steinsvåg, 2007):

 

Nevrologisk hjerneutvikling

Studier har påvist at det å være eksponert for vold kan føre til feilutviklinger i hjernen. Særlig påvirket blir områder knyttet til aggressiv aktivering, kognitiv fleksibilitet, oppmerksomhet, impulskontroll, organisering av informasjon, og muligheten til å tenke framover og se konsekvenser. Konsekvensene for hjernens utvikling er større jo mindre barna er, noe som stiller den allmenne oppfatningen av at små barn ikke blir påvirket av volden på prøve (Dobson, 2007; Perry, 2001).

 

Traume

Å være vitne til vold mot mor er en traumatisk opplevelse for et barn, på linje med det å oppleve krig eller store naturkatastrofer. Konsekvenser av dette er at barnet kan ha gjenopplevelser i form av bilder eller lydsnutter som dukker opp i bevisstheten uten forvarsel, enten i våken tilstand eller som mareritt. Barnet kan da vise unngåelsesatferd i forhold til ting som minner om voldsepisodene, og virker konstant aktivert og på vakt.

 

Tilknytning og relasjon

Barns bilder og modeller for hvordan relasjonen til andre mennesker skal og bør være, dannes i tidlig alder gjennom tilknytningen til foreldrene. Kjernen i en trygg tilknytning er vissheten om at andre er glad i meg og vil meg vel, og mine behov kan bli møtt når jeg trenger det. Når barn er vitne til vold, blir deres evne til tilknytning utfordret. Det å være vitne til vold er skremmende for barnet, som vil søke trøst og trygghet hos mor eller far. Når fars oppmerksomhet er rettet mot å skade mor, og mor er opptatt av å beskytte seg selv, er ingen av dem i stand til å møte barnets behov. Barnet opplever dermed frykt uten løsning (Main & Hesse, 1990). Der dette gjentar seg flere ganger, blir barnets tilknytning forstyrret, og barnet kan utvikle en desorganisert tilknytningsforstyrrelse. I tillegg er det en av barnets primære tilknytningspersoner som er den som utsetter barnet for fare, noe som videre kompliserer tilknytningen. Dette kan prege barnets forhold til andre mennesker resten av livet.

 

Læring

Barn lærer gjennom å observere sine rollemodeller og gjenta den atferden og holdningene rollemodellene viser (Bandura, 1977). Barna trekker paralleller mellom situasjoner, og bruker det de tidligere har lært i nye situasjoner. Når far bruker vold mot mor, lærer barna en konkret handlingsmåte, de lærer noe om hvordan man takler konflikter, de lærer noe om forholdet mellom mann og kvinne, og om hvordan man uttrykker sinne (Isdal, 2002). Det barn som lever med vold i familien ikke lærer, er tålmodighet, empati, toleranse, å inngå i kompromisser, osv. Derfor ser vi også at barn som har levd med vold i familien kan bli avvist av venner, og at de ofte trenger hjelp til å lære seg grunnleggende sosiale ferdigheter (Bengtson, Steinsvåg & Terland, 2004).

 

Selvbilde

Barn som lever med vold i familien, får ikke den gode opplevelsen av ubetinget kjærlighet som bør være tilstede i et godt hjem. I stedet opplever de avmakt, og lærer at verden er et grunnleggende uforutsigbart sted. Ikke sjelden tar de på seg ansvaret for volden, og har skyldfølelse for at de har gjort noe som har bidratt til volden (”Hadde jeg bare lagt meg litt før”) eller fordi de ikke har gjort noe for å stoppe volden når den har pågått (”Hvis jeg bare hadde turt å gå mellom dem”). Dette går ut over barnets selvbilde og selvfølelse, og barn beskriver ofte en fremtredende følelse av skam (Mullender et al., 2002; Steinsvåg, 2007).

 

Volden skader altså barna, både når de direkte blir utsatt for den og når de er vitne til den. Vold mot mor er derfor vold mot barna.

 

Fordi vold er et angrep på mors omsorgsevne

En mor som blir utsatt for vold lever i konstant avmakt og frykt for ny vold. Hun lever i et miljø der hennes verdighet og selvfølelse blir underminert, og hun opplever kanskje svært traumatiske hendelser forårsaket av en som står henne nær. Hun er veldig opptatt av å beskytte sine barn, og av å skjerme dem fra den volden som skjer i familien. Ofte lever hun veldig isolert, og har lite kontakt med familie og venner. Typiske reaksjoner hos kvinner utsatt for vold er:

  • Gjenopplevelser
  • Unngåelse av ting som kan minne om overgrepene
  • Opplevelse av å ”falle ut” av hverdagen
  • Nummenhet, manglende engasjement
  • Konstant ”på vakt”, skvetten
  • Irritabilitet
  • Lav selvfølelse
  • Depresjon
  • Selvbebreidelse
  • Konsentrasjonsvansker
  • Rus

For en mor som blir utsatt for vold vil mye energi gå med til å håndtere disse reaksjonene, og til å beskytte seg selv og barna mot fremtidig vold. Ofte har mødre ingen energi igjen til å kunne være følelsesmessig tilgjengelige for sine barn. Hennes evne til å se og møte barnas emosjonelle behov og ønsker blir svekket. Dette er en av grunnene til at vi kan si at vold mot mor er vold mot barn, fordi volden er et angrep på mors evne til omsorg og til å skape en god tilknytningrelasjon til barna sine (Benum, 2006; Eriksen, 2006).

 

Fordi det er grunn til å stille spørsmål ved omsorgsevnen til en voldsutøvende far

Vold mot mor er vold mot barn også fordi volden går utover fars omsorgsevne. En voldsutøvende far utsetter barna sine for traumatiske hendelser som undergraver barnas mulighet til god helse og positiv utvikling. Han undergraver også sin egen posisjon som en trygg og omsorgsfull far som barna kan stole på og søke støtte hos. Vi ser imidlertid at denne sammenhengen i samfunnet generelt ikke synes å være åpenbar. For eksempel viser en gjennomgang av rettspraksis i forhold til barnefordeling at påstander om vold mot mor i liten grad blir diskutert og tillagt vekt i dette systemet (Skjørten, 2004). Det synes derfor nødvendig å begrunne påstanden om at det er grunn til å stille spørsmål ved omsorgsevnen til en voldsutøvende far. Vi vil gjøre dette ut fra to beskrivelser: barnas beskrivelser og fars egne beskrivelser.

Barns beskrivelser av en voldsutøvende far tyder på at dette er et vanskelig og ambivalent forhold (Mullender et al., 2002; Steinsvåg, 2007). Far beskrives som en kilde til smerte, redsel, oppgitthet og skuffelse. Voldelige fedre er blitt beskrevet som skiftende i humøret, på en slik måte at de i samvær med barna brått kan forandre atferd fra vanlig og trygt samspill til å bli truende, oppfarende og skremmende (Harne, 2003; Mullender et al., 2002). Dette er med på å gjøre at barna aldri føler seg helt trygge. Barn beskriver også at de i stor grad opplever å havne i lojalitetskonflikt mellom foreldrene. Samtidig gir barna uttrykk for å være veldig glad i far, de beskriver hans gode sider og sier at de savner ham når de ikke har kontakt. Generelt synes det imidlertid som om barna i liten grad har fått muligheten til å integrere disse konfliktfylte følelsene for far, og dette kan i seg selv få negative konsekvenser for barna og deres forhold til begge foreldrene.

Når voldsutøvende fedre selv uttaler seg om sin omsorgsrolle og farsidentitet, er et viktig funn at de i liten grad synes å se sammenhengen mellom dette og volden (Harne, 2003; Steinsvåg, 2007). Flesteparten av fedrene bagatelliserte eller unngikk å tematisere voldens effekt på barna, og de rettferdiggjorde volden med bakgrunn i barnas eller partners atferd. Fedrene tenkte i liten grad på at barna kunne være uttrygge på dem, og på at barna kanskje ville reagere med ikke å ville ha kontakt med far etter et eventuelt brudd.

Den manglende bevisstheten hos fedrene i disse studiene står i sterk kontrast til de reaksjonene og beskrivelsene vi ser hos barn som er eksponert for vold i familien. Et slikt sprik i forståelse vil gjøre det vanskelig for disse barna å få sine erfaringer og følelser gyldiggjort på en slik måte at de kan bearbeides og håndteres på en konstruktiv måte. Barna plasseres igjen i en avmaktsposisjon der fars definisjonsmakt vil være en gjentagelse av voldserfaringene (Møller, 2000). En far som utøver vold mot mor og ikke har evnen til å se at dette har negative effekter for barna, vil derfor ikke være en god omsorgsperson. Han vil ikke kunne se barnas behov og møte dem på en adekvat og anerkjennende måte. Dersom far imidlertid tar ansvar for og innrømmer alvorligheten i sine voldshandlinger, vil han i større grad kunne forstå den negative effekten volden har på barna (Steinsvåg, 2007). Dette vil igjen være positivt for hans evne til å være en god far.

 

Flere gode videoer om konsekvensene ved vold i barneår på www.cactusnettverk.no